Targets
FOTO: Blaine Harrington III / Corbis / NTB scanpix

INDIA – HVOR GÅR TIGEREN?

La meg starte med følgende tankevekker: landets befolkning har passert 1,3 milliarder. Det er det dobbelte av Europas befolkning. Med dette i bakhodet blir det lettere å forstå hvorfor indere lar seg forundre over at omverdenen tror det finnes «ett» India.

Det har aldri eksistert ett India, og nettopp det må være grunnen til at Indira Gandhi uttalte følgende: «Hvis du ønsker å forstå noe om India, må du frigjøre deg fra fordommene dine. Man kan ikke sammenligne.  India er annerledes.» Men hva består denne annerledesheten i?

For å forstå dette, må vi først forklare hva det er ved India som gjør det til et pluralistisk samfunn. India er forvirrende, irriterende, konservativt, skittent, farlig, fattigslig, overfylt, konfliktfylt og varmt. Men India er også slående vakkert, sjarmerende, majestetisk, rikt, variert, åpensinnet, multikulturelt og … ja, varmt. Det er denne diskrepansen, dette voldsomme spektret av opplevelser, som gjør at landet både elskes og hates av de mange som har hatt landet som sitt mentale Shangri-la, dette utopiske stedet i Himalayas favn.

Hva mer er India?
Mellom 1947, da India frigjorde seg fra det britiske kolonistyret, og 1981 doblet Indias befolkning seg. I dag er India verdens mest folkerike demokrati, og i 2016 viser også landet til mye større økonomisk vekst enn nabolandet og konkurrenten Kina.

India er verdens tredje største militærmakt og har en voksende middelklasse med stadig større kjøpekraft.  Ifølge folketellingen i 2011 er det 940 kvinner per 1000 menn i India. Det er ikke ideelt, men det er en forsiktig økning siden 2001. Jeg vil dvele ved dette. Man kan prøve å forstå – eller erfare – India gjennom mange ulike linser: den økonomiske, den post-koloniale, den religiøse eller den politiske. Det er utvilsomt like spennende å se India med mellommenneskelige briller, for enkeltindividers liv forteller mye om tiden og samfunnet det lever i. Og enkeltindividet jeg straks vil ta utgangspunkt i, er en kvinne.

Begynnelsen på det moderne India
Britene yndet å tro at det ikke fantes en indisk stat, bare et hinduistisk folk, før de selv ankom og formet kolonien India. Dette er en forståelse som ikke alle er enig i, men det er mot dette bakteppet man kan forstå det moderne Indias veivalg som demokratisk stat. Storbritannia trakk seg ut av India 15. august 1947 og overførte makten til den demokratiske republikken India. Det samme året skiltes Pakistan og India etter en prosess som har blitt hetende The Partition (Delingen) det samme året. Internt ble man vitne til en av verdens største folkevandringer.

Landet trengte en leder, og Jawaharlal Nehru, en advokat fra Kashmir med utdannelse fra England og et nært forhold til Ghandi, ble utpekt som Indias første statsminister. Men det var det første parlamentsvalget fem år senere som skulle bli den ultimate testen på Indias evne til å lykkes som demokrati. I 1952 ble Nehru landets første demokratisk valgte statsminister. Indias selvforståelse ble på denne tiden formet under tung innflytelse fra vestlige idealer, og landet ble etablert som en sekulær stat.

Samtidig som han besteg podiet, mottok utnevnelsen og kunne heve sin arm mot de jublende massene, ankom en kvinne – min farmor – Indias hovedstad. Hennes navn var Bishan Kaur. Hun var analfabet, mor til tre gutter – og gravid med sitt fjerde barn. Hun hadde nettopp fått beskjed om at ektemannen hadde omkommet i en lastebilulykke på vei til Kashmir. I svært ung alder var hun blitt enke. I et land og i en tid med dårlig juridisk beskyttelse for kvinner og barn, hadde folkestrømmene ført henne og barna til Indias hovedstad. Her søkte de ly hos mannens familie. De som hadde lite, delte med dem som hadde ingenting. Som enke hadde hun mindre enn noen.

En kvinne uten en mann
Mannens død førte til at familien ikke hadde noen inntekt. Hun flyttet inn hos sin manns familie og fikk seg jobb som hushjelp. Det medførte at hun måtte overlate den nyfødte babyen til sine andre små barn. Babyen døde etter kort tids sykdom, og resten av livet bebreidet hun seg selv for å ha forlatt dem. Som om hun hadde noe valg.

På denne tiden var gjennomsnittlig levealder blant indiske kvinner 27 år, og det var ikke uvanlig at babyer og gravide kvinner mistet livet. Kun to prosent av Indias kvinner fikk utdanning, og kvinner kunne ikke bevege seg fritt i samfunnet – ikke uten at det ble kommentert. Mahatma Gandhi visste dette. Han hadde reist rundt i India og møtt jenter som ble giftet vekk så snart de fylte 13.

Kvinnene spilte også en viktig rolle i kastesystemet. Lenge før engelskmennene plantet flagget sitt i India, var indere besatt av tanken på det rene og det urene. Ideen om kaste kretset i stor grad rundt kvinnen og hennes seksualitet. Deres frihet og ære var sterkt knyttet til familiens status og velstand. Kvinner ble oppdratt til å tenke på seg selv som tilhørende langt nede på den sosiale rangstigen, og som følge av dette trodde de også at underkastelse var det rette.

Kastesystemet er komplekst, og det er en vanlig oppfatning blant indere at britene snudde systemet til sin egen fordel. Blant annet eksisterte det en åpenhet overfor nye kaster og gjester. Av den grunn ble britene ikke bare inkludert i, men også tett knyttet til den herskende klassen. Brahminene som hersket i den øverste kasten ble deres allierte, og systemet ble ikke modernisert. Tvert imot ble urettferdigheten og oppdelingen forsterket, og i det lokale selvstyret i Indias mange landsbyer, hadde kvinnene ofte veldig lite å si.

Mahatma Gandhi
MAHATMA GHANDI (1869–1948) var indisk frigjøringsleder og statsmann, kjent for sin rolle i Indias kamp for uavhengighet fra Storbritannia. Han ble internasjonalt anerkjent for sin ikke-vold-linje som middel i politisk og sosial kamp. (Illustrasjon: Isha Banerjee)

Denne mannsdominansen så Gandhi på sine mange reiser rundt om i India. Han møtte unge jenter og kvinner som var utstøtt fra familien fordi ektemannen hadde gått bort eller funnet seg en ny kone. Kvinnene han møtte, var blant dem som ikke hadde begått selvmord på ektemannens likbål eller giftet seg med ektemannens bror. Dette inspirerte Gandhi til å bygge såkalte ashrams, hvor fordrevne kvinner og barn kunne komme, starte et nytt liv og trives gjennom å lære nye ferdigheter og tjene sine egne penger.

Bishan Kaur, rengjøringskvinnen som knapt tjente nok til å sende sine barn til skolen, ble invitert inn i Kasturba Niketan, en ashram bygget i Mahatma Gandhis ånd – og dedikert til Kasturba, Mahatmas kone. Bishan Kaur flyttet inn her og oppdro sine tre sønner i et trygt miljø.

To vidt forskjellige kvinneliv
Innledningsvis siterte jeg Nehrus datter, Indira Gandhi, en kvinne som vokste opp i en annen verden enn den min farmor gjorde. På den tiden da Bishan Kaur slet for å få endene til å møtes, var Indira Gandhi på vei til å bli Indias første kvinnelige statsminister. Hun ble den andre kvinnen som ble valgt til å styre et land, etter srilankiske Sirimavo Bandaranaike.

Det er verdt å merke seg at dette skjedde 15 år før Norge stemte frem Gro Harlem Brundtland som Norges første statsminister.

India er et land der én fattig kvinne måtte leve i en ashram for å unnslippe arkaiske og stigmatiserende oppfatninger av kvinner (enker), mens en annen kunne få den beste utdannelsen og bli landets statsminister. Og det sier mye om Indias dobbelthet. Selve eksempelet er riktignok komplekst. Noen vil kanskje hevde at nepotismen sto sterkt, og at Nehrus datter derfor hadde alle tenkelige fordeler i sin kamp om makten.

Indira Gandhi
INDIRA GHANDI (1917–1984). Indisk statsminister i periodene 1966–1977 og 1980–1984.

Indira var kjent som både jernkvinne og feminist, og ble en demokratisk valgt statsminister i 1967. Med Indira Gandhi ble det tent et håp: når en kvinne kan lede nasjonen gjennom tre perioder, hva er det da hun ikke kan gjøre? Annerledeshet kan være en styrke, og det er det rom for i India. I en tale sa Gandhi blant annet følgende:

«Indian women are traditionally conservative but they also have the genius of synthesis, to adapt and to absorb. That is what gives them resilience to face suffering and to meet upheavals with a degree of calm, to change constantly and yet remain changeless, which is the quality of India herself. »

Hvor går tigeren nå?
Ifølge USAs president, Barack Obama, kan man dømme en nasjon og hvor vellykket den blir ut fra hvordan den behandler sine kvinner og sine jenter. Siden Gandhi og Bishan Kaur – min farmor – har India kommet langt, men landet har fremdeles et stykke å gå, spesielt sett i lys av det tragiske stempelet som et forferdelig voldtektsland. Men Indira Gandhis bruk av ordet «changeless» er også et frempek mot dagens politiske landskap i India, som ikke bare truer kvinner, men også landets mange minoriteter og kasteløse.

Valerie M. Hudson, professor ved avdeling for kvinner, fred og sikkerhet ved University of Texas, ble nylig sitert i Morgenbladet. Hennes forskning viser at den beste indikatoren på et lands stabilitet og sikkerhet er ikke økonomi, demokrati eller religiøs praksis, men derimot at kvinner har en trygg og viktig posisjon i samfunnet. Jo større skille mellom kjønnene, desto større risiko for at et land vil gå til krig. For meg stemmer denne beskrivelsen til en viss grad overens med situasjonen i dagens India.

På grasrotnivå skjer det mer rundt indiske kvinners frigjøring fra patriarkalske strukturer enn man skulle ha trodd. Flere kjemper for sin rett til å bestemme over egen utdanning, ektefelle og yrkesvalg. Flere kvinner og menn gifter seg på tvers av kastetilhørighet, et system som i sin essens er urettferdig og vanskelig å forstå utenfra.  Det økonomiske oppsvinget India har opplevd de siste årene, har ført til en middelklasse med et mindre strengt syn på hva kvinner kan gjøre.

Noen vil hevde at annerledesheten kanskje består i at det moderne India – til tross for sine mange religiøse grupperinger – i sin spede begynnelse lot seg forme av vestliginspirert rasjonalisme og et demokratisk styresett. I dag er dette truet av hindukonservative krefter som mange mener forsterker ulikhetene og klamrer seg til en slags ur-hinduisme. Denne omdefineringen av Indias «nasjonale identitet» har fått mange intellektuelle – deriblant forfattere, regissører og journalister – til å tilkjennegi sine bekymringer på vegne av landets mange minoriteter.

Det finnes en rekke grunner til at Indias image-problem stadig blir utfordret. Jeg siterer en interessant analyse i The Guardian:

«One of the consequences of India’s profound lack of hard power is that its image is defined almost entirely by soft elements: Bollywood, Mahatma Ghandi, curry, films such as The Second Best Exotic Marigold Hotel or Slumdog Millionaire, and the country’s reputation as a global information technology hub. This distorts the reality.»

Slumdog Millionaire tok for seg Indias fattige barn, et betent tema som indere flest gjerne vil komme seg videre fra. Filmen kom på et tidspunkt da indere endelig følte at det harde arbeidet med å lage et nytt image som en industriell spydspiss og tech hub, begynte å bære frukter. En blockbuster som igjen ydmyket landet på den internasjonale scenen, ble for mye. Det er det samme selvbildet – industrinasjonen fremmede land vil investere i – som gjør at India ikke slår hardere tilbake hver gang de utsettes for terrorangrep som viser seg å ha sitt utspring i Pakistan.

Det er nettopp imagebygging India har hatt fokus på de siste årene. Landet vil være en industrinasjon med vekst og velstand. India jobber hardt for å være en nasjon som verner om sitt mest kjente rovdyr, tigeren. Og det hellige, stripete kattedyret er også et symbol på nasjonen. Det er ingen umulighet at «den indiske tigeren» vil fortsette å vokse og bli en nasjon man må regne med.

Men det er foreløpig et åpent spørsmål om alle indere vil få oppleve å være en del av denne utviklingen. Det finnes flere kvinner fra Indias overklasse som styrer banker og domstoler, aviser og TV-kanaler. Med økonomisk vekst vil forhåpentligvis også kvinner fra de lavere kastene styrkes i sin kamp for en likestilt plass i det moderne India. Det vil være målestokken for om det moderne India har lykkes.

April 2016

Mala Wang-Naveen

MALA WANG-NAVEEN er journalist og forfatter. Hun har vært tilknyttet Aftenposten siden 2000. I 2010 debuterte hun som romanforfatter med Desiland på Aschehoug forlag. Romanens hovedpersoner er den norsk-indiske familien Mehta og handlingen er lagt til Stovner og Grønland i Oslo og Mumbai i India. Hun har en master i litteraturformidling og mellomfag i medievitenskap. Hun er av indisk herkomst, men vokste opp på Stovner i Groruddalen.

Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter
Email this to someone
email
Del denne siden