FLERKULTURELLE STORBRITANNIA – ØYRIKE OG SMELTEDIGEL

Innvandringshistorie gir det sjelden noen mening å skrive tilbake til romertiden – men i Storbritannia gjør det nettopp det. Keltere, romere, anglere og saksere dominerte i tur og orden de britiske øyene. Fra rundt år 800 lærte norske og danske vikinger øyriket å kjenne, dels gjennom voldelige tokt og dels gjennom fredelig bosetting som satte varige spor i både språk og kultur.

Etter invasjonen i 1066 kom de fransktalende normannerne til. Innflytelsen de fikk var aller mest merkbar i samfunnseliten. Innflytelsen var synlig i nye adelstitler så vel som i det politiske liv: Parlament er også et ord som har franskspråklig opphav, fra verbet parler; å snakke. Og i det britiske kjøkken – som ikke først og fremst er kjent for sitt sofistikerte preg – kom det drypp av kontinental høykultur.

Alt for et snaut årtusen siden var de britiske øyer altså flerkulturelle i den helt konkrete betydningen av ordet. Migrasjonen internt har vært av betydelig omfang helt siden kelterne ble presset over til Irland fra 400-tallet. Og fra middelalderen frem til vår tid har øyriket vært en frihavn for flyktninger og forfulgte fra det europeiske kontinentet. Det kunne handle om høyst ulike grupper under etnisk, politisk eller religiøs undertrykkelse – fra franske hugenotter, via filosofer og intellektuelle til jøder i opptakten til annen verdenskrig Storbritannia har åpenbart ikke blitt bygget gjennom innvandring til en ny verden, slik Amerika ble. Men de britiske øyer har vært en langsomt arbeidende smeltedigel.

London – «en menneskehetens mixmaster»

Likevel er det som denne smeltedigelen har økt i hastighet og med stadig flere ingredienser gjennom de siste sju tiårene. Richard Herrmann skrev i Mine gleders by i 1983 at «London er ikke lenger bare en by av mange nasjoner, men en by av mange raser – med muslimske moskéer, hinduistiske templer, vest-indisk woodoo-dyrkelse og hemmelige kinesiske selskaper. (…) Byen ved Themsen er, mer enn noen sinne i sin lange historie, blitt en menneskehetens mixmaster.» Det London Herrmann levde i mellom 1952 og -77, var en by i sterk forandring, og disse forandringene har akselerert siden. Byen har fått et enda mye sterkere innslag av fremmede kulturer og kapital, og slett ikke bare gjennom innvandring fra tidligere kolonier. London tiltrekker seg mennesker på jakt etter jobber i et stort og mangslungent arbeidsmarked der terskelen er lav for både ansettelse og avskjedigelse. Men hit kommer også. et økende antall rike mennesker som nyter godt av forsiktig beskatning og en spennende by å bo i. Nyrike russere og arabiske oljemillionærer har blitt en tydeligere del av bybildet etter årtusenskiftet.

Hvor startet endringene?

Hvor startet disse endringene etter krigen? Først og fremst handlet det om avviklingen av et imperium og hvilke muligheter kolonienes innbyggere skulle gis i Storbritannia. I 1948 skapte en lovreform kategorien Citizen of the United Kingdom and Colonies. Tanken var at den etter hvert skulle avløses av nasjonale statsborgerskap for frigjorte kolonier. Men inntil videre var alle definert som fullverdige britiske borgere. Og konsekvensene skulle bli omfattende. I løpet av det første tiåret vokste innvandringen fra imperiet til ca. 50.000 årlig, fra øyene i Vestindia, fra afrikanske kolonier og fra India og Pakistan. Dette var bakteppet da den konservative regjeringen i 1962 avviklet prinsippet om fri innvandring fra tidligere kolonier. Seks år senere holdt Enoch Powell, omstridt politiker i det konservative partiet, en tale om innvandringens skadelige konsekvenser for britisk kultur så vel som for velferdsstatens bærekraft. Talen brukte fargerike metaforer som pekte i retning av en rasekrig Powell mente Storbritannia hadde i vente. Den ble sterkt kritisert av en samlet politisk elite, men kan tjene som eksempel på at den flerkulturelle debatten både er lengre og mer kompleks i Storbritannia enn i Skandinavia. Det betyr ikke nødvendigvis at utfordringer har vært bedre løst, men at mye av det vi kjenner fra den politiske debatten her hjemme har vært på kartet betydelig lengre hos britene. Der gikk man alt på 1960-tallet inn for å begrense innvandringen, men i samme åndedrag fulgte også et styrket diskrimineringsvern. På begge disse områdene var vi senere ute med både debatten og tiltakene i Norge, først og fremst fordi vår innvandringshistorie er kortere.

Europeisk innvandring og radikal islam

Gjennom de siste to tiårene har den britiske innvandringsdebatten fått en ny omdreining. I 2004 var Storbritannia ett av bare tre EU-land (de to andre var Irland og Sverige) som ikke innførte noen overgangsordning for arbeidsinnvandring fra EUs nye medlemsland i øst. Konsekvensene var vidtrekkende. Den utenlandskfødte andelen av befolkningen hadde økt fra 4,9 prosent i 1961 til 8,3 prosent i 2001. I det første tiåret av 2000-tallet gjorde man et sprang videre til 11,9 prosent. Andelen polske borgere økte fra rundt 60.000 i 2001 til over en halv million i 2010. Nær tjue forskjellige opphavsland har over 100.000 migranter i Storbritannia. Dagens innvandrerbefolkning er et sammendrag av de ulike kapitlene i britenes etterkrigshistorie. Fra tidligere kolonier har migrasjonen fortsatt gjennom familiegjenforening og ekteskap. Et betydelig antall innvandrere har fortsatt å komme fra engelsktalende «venner og allierte» som USA, Canada og Australia. Høyt utdannet arbeidsinnvandring har kommet fra østasiatiske land, og i senere år har den frie bevegelsen av arbeidskraft i Europa trukket et stort antall, særlig unge, til britisk arbeidsliv. Europeisk arbeidsinnvandring har satt sitt preg på sektorer som landbruk, bygg og anlegg, hotell og restaurantnæring. De som er sterkest truffet av økt konkurranse om jobber og offentlige goder er fra lavere samfunnslag, Det er også her den politiske striden har stått omkring den nye europeiske innvandringen.

Innvandring – «en het potet»

For den europeiske innvandringen har blitt en het potet i britisk politikk gjennom tiåret som er gått siden 2004. Det høyrepopulistiske partiet UKIP ble tredje størst i oppslutning ved parlamentsvalget i 2015. Suksessen var tuftet på en allmenn EU-motstand, men med særlig brodd mot fri flyt av arbeidskraft i en tid med press på boliger, infrastruktur og velferdstjenester. UKIP lyktes ikke i å vinne mer enn én enkelt parlamentsrepresentant, men partiets popularitet bidro til å påvirke de etablerte partiene – fremfor alt det konservative partiet – til å gå i rette med den store europeiske innvandringen til Storbritannia.

Ordskiftet om innvandring gikk inn i en bredere EU-debatt. Den 23. juni 2016 fikk debatten sitt utløp i en folkeavstemning om Storbritannias medlemskap i unionen. Bakgrunnen for avstemningen var det konservative partiets valgseier i mai 2015. En viktig programpost for partiet hadde vært å reforhandle Storbritannias medlemskap i EU. Ett av målene var å bremse den europeiske arbeidsinnvandringen. Om ikke dette kunne gjøres gjennom å sperre for den frie bevegelsen av arbeidskraft, ønsket statsminister David Cameron en begrensning på velferdsrettighetene til europeiske arbeidstagere i Storbritannia. I februar 2016 fikk han gjennomslag for noen tiltak i denne retningen. Men å overbevise et flertall av britiske velgere lyktes han ikke med. Resultatet ble 52 mot 48 prosent i favør av «Brexit». Storbritannia er dermed på vei ut av EU. Men utmeldingen vil ikke skje før en handelsavtale er ferdig og kan tre i kraft som erstatning for EU-medlemskapet noen år frem i tid. Innholdet i den avtalen – og konsekvensene for europeisk innvandring til Storbritannia – vet vi fortsatt lite om.

Den korte og intense valgkampen før folkeavstemningen handlet om økonomiske argumenter og om nasjonal suverenitet, men også om innvandring. Først og fremst gjaldt det arbeidsinnvandring gjennom EUs indre marked. Men veksten i flyktninger til Europa i 2014 og 2015 påvirket også debatten. De britiske øyer ble i utgangspunktet lite påvirket av flyktningebølgen over Middelhavet. Geografisk isolasjon fra det europeiske kontinentet var en av årsakene, men ikke den eneste. Storbritannia – i likhet med Irland – står utenfor Schengensamarbeidet, og britiske myndigheter viste liten vilje til å se flyktningkrisen som en felles utfordring for Europa. Tvert om var EUs kapasitetsproblemer i møte med flyktningkrisen enda et argument for å rygge tilbake fra kjernen i det europeiske samarbeidet. Inntrykket av et kriserammet Europa var et vektig argument for dem som ønsket Storbritannia ut av unionen – for å gjenvinne nasjonal suverenitet, men også for å kobles fri fra både eurokrise og flyktningkrise.

Tilgjengelig arbeidsliv og kulturelle konflikter

Det flerkulturelle Storbritannia er et samfunn hvor spørsmålene er mange, også for hvordan fremtiden vil se ut. Med engelsk som verdensspråk både var og er landet umiddelbart attraktivt å bosette seg i for mennesker fra hele verden. Et deregulert arbeidsliv med lav terskel for å finne arbeid har også bidratt til at landet er svært attraktivt som arbeidsmarked. At London trolig rommer et sted mellom 250.000 og 300.000 franskmenn, er et godt eksempel på at byen suger til seg mennesker på jakt etter jobb. Og mens det i løpet av det siste tiåret har kommet sterke begrensninger på innvandring fra andre deler av verden, har altså døren vært åpen for EU-borgere.

Det litt gammelmodige begrepet fremmedarbeider er på et vis dekkende for den nye europeiske migrasjonen. Logikken bak er at arbeidstagere fritt reiser dit de finner arbeid. Det ligger ikke noen forventning om at europeiske innvandrere skal bli briter, ei heller om språklige og kulturelle ferdigheter. EU-innvandringen er med andre ord ikke en del av integreringspolitikken.

Radikale strømninger

For integreringspolitikken er det andre spørsmål som står i sentrum. De siste årene har radikale strømninger knyttet til islamske menigheter og bevegelser vært gjengangere i nyhetsbildet. Terroristangrepet i London 7. juli 2005 kom som et sjokk på dem som har tatt det for gitt at annengenerasjons innvandrere med nødvendighet vil føle seg hjemme i det britiske samfunnet og følge dets lover og regler. Utfarten av fremmedkrigere med Syria som mål har de siste årene bidratt til den samme debatten. Måten radikale religiøse bevegelser blir møtt på vil være et helt sentralt tema i britisk samfunnsdebatt over det nærmeste tiåret. På mange måter er det også svenneprøven for Storbritannias tilnærming til flerkulturalitet.

I møtet mellom britisk kultur og islam har Storbritannia hatt vanskeligheter vi er lite kjent med i Norge, f.eks. når det gjelder alternative samfunn på innsiden av storsamfunnet (jf. diskusjoner om sharialover). De er også sterkere eksponert for radikale strømninger som næres av britisk utenrikspolitikk og intervensjoner i fjerne land. Men på enkelte områder har det britiske samfunnet kommet lenger enn vi har i Norge, for eksempel i integrering gjennom arbeidslivet og i flerkulturell tilstedeværelse i sport og kulturliv.

Utfordringer

En sentral oppgave for de kommende tiårene vil være å stagge radikale strømninger og definere et krystallklart sett med spilleregler, knyttet til rettsstat og demokrati men også til velferdsstat og arbeidsliv. Utfordringen er stor for den britiske samfunnsmodellen her fordi så mye har vært usagt og innforstått. Men det flerkulturelle Storbritannias uløste oppgaver handler også om bærekraft, at antallet som kommer inn i landet kan håndteres innenfor rammene av jobber, boliger og velferdsordninger. Måten britiske myndigheter håndterer disse spørsmålene på vil være avgjørende for hva slags Storbritannia vi vil se i 2050. Og det vil være mye i denne prosessen som vi kan lære av i Norge.

Desember 2017

Øyvind BratbergØIVIND BRATBERG er ansatt ved Institutt for statsvitenskap, UiO, og avla doktorgrad i 2011 samme sted med en avhandling om partipolitikk i Storbritannia. Bratberg har gjennom de siste årene bidratt med kronikker og kommentarer i en rekke norske medier om temaer knyttet til britisk politikk.

Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter
Email this to someone
email
Del denne siden