Brexit og nye konflikter i britisk politikk

Folkeavstemningen i juni 2016 var ment å avklare et stort stridsspørsmål en gang for alle. I stedet åpnet den arenaen for en lang rekke debatter som splitter både folk og elite. Brexit har vist seg å handle om veldig mye mer enn Storbritannias medlemskap i EU.

Det var en begivenhet som var dramatisk i seg selv, ikke minst fordi utfallet ble det motsatte av hva de aller fleste hadde ventet. Flertallet på 52 prosent var knapt, men konklusjonen klar: Storbritannia skulle ut av EU. Brexit-avstemningen var imidlertid bare begynnelsen på en lang prosess som vi ennå ikke vet utgangen av, noe som har blitt tydelig på veien fra sankthans 2016.

Ut av EU – men hvordan?
Hva vi vet er at det britiske medlemskapet utløper 29. mars 2019, med mindre noe eksepsjonelt skjer før den tid. Deretter følger en overgangsperiode hvor det meste vil fortsette som før, men uten britisk representasjon i EUs institusjoner. Her vil Storbritannia følge EU-lovgivning og ha full adgang til det indre marked som før. Hensikten er å sikre en myk overgang for myndigheter, næringsliv og borgere til det som blir den nye handelsavtalen mellom Storbritannia og EU. Denne avtalen vil tre i kraft etter overgangsperioden, muligens fra 1. januar 2021.

Slik kan man forsøke å etablere en tidslinje, og i løpet av den skal mye skje. Først og fremst skal det forhandles, og i løpet av 2018 skal partene bli endelig enige om vilkårene for utmelding og for overgangsperioden, samt rammene for den fremtidige handelsavtalen (hvor de har noe mer tid til å få alle detaljer på plass). Det kommer ikke til å bli enkelt.

Hver uke bringer et skred av nyheter om forhandlingene, om avstanden mellom partene og om uenigheten internt i den britiske regjeringen. EUs utgangspunkt er at Storbritannia ikke bør gis noen skreddersydd avtale som gjør det mulig å plukke ut deler av EUs samarbeid hvor de ønsker å være med fordi det gagner britiske interesser.

Et regnestykke som ikke går opp
Kjernen i denne uenigheten er EUs indre marked, med fri bevegelse av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Innvandringen av arbeidssøkende europeere var en viktig årsak til at britene holdt EU-avstemningen. Den britiske regjeringen ser det som helt avgjørende å gjenopprette kontroll over egne grenser. Men fra EUs ståsted er det indre marked en pakke: Enten er man med helt og fullt – slik også Norge er gjennom EØS – eller så står man utenfor, og da er alternativet en handelsavtale som vil være langt mindre gunstig for britisk næringsliv.

De varene og tjenestene hvor Storbritannia står sterkest er fullstendig avhengig av grenseoverskridende handel og transport. Det gjelder finanssektoren, som trenger fri adgang til europeiske investeringsmuligheter. Det gjelder den farmasøytiske industrien, som er avhengig av europeiske patenter og laboratorier. Og det gjelder avansert maskinindustri og bilproduksjon, der et stort nettverk av underleverandører i Europa er involvert.

Å forlate EUs indre marked vil også gjøre livet vanskeligere for alt det andre som krysser grenser, som ikke nødvendigvis har med handel å gjøre. Det kan gjelde alt fra forskningssamarbeid til pensjonister med behov for helsehjelp. Alt som settes i spill ved å tre ut av EU er det ingen som har full oversikt over, rett og slett fordi samarbeidet er så tett og involverer alle nivåer av samfunnet. Å snakke om handelsavtale er derfor ganske misvisende: Å tre ut av EU favner om alt.

Blant Mays nærmeste statsråder finnes de som ønsker et så skarpt og tydelig brudd med EU som mulig og andre som ønsker en tilnærmet sømløs overgang til livet utenfor. I mellom disse to posisjonene finnes de som ser for seg en skreddersydd løsning for Storbritannia, hvor full nasjonal suverenitet kombineres med adgang til EUs indre marked for de sektorene som britene selv ønsker. Det dreier seg i så fall om et samarbeid etter à la carte-metoden uten særlige forpliktelser for Storbritannia som utenforland: To have one’s cake and eat it too.

Verdikonflikten
Hva så med konflikten omkring brexit blant velgerne? Hvem er det som har samlet seg på motsatte tuer i dette spørsmålet? Kan det si oss noe om tilstanden til det britiske samfunnet også bortenfor brexit-spørsmålet?

Mønsteret fra EU-avstemningen var tydelig nok og har blitt forsterket siden. Kjernevelgeren som ønsket utmelding av EU var og er uten høyere utdanning, middelaldrende eller eldre, bosatt utenfor de store byene og hvit engelskmann eller waliser. På siden for fortsatt EU-medlemskap står unge, høyt utdannede velgere med bosted i en av de store byene (eller i Skottland).

Ferske meningsmålinger viser at mer enn 70 prosent i yngste aldersgruppe (18-24 år) ønsker fortsatt EU-medlemskap; og flere enn 6 av 10 i gruppen 25-34 gjør også det.  Andelen ja-velgere blant studenter ligger også mellom 60 og 70 prosent, og tilsvarende flertall finner vi også blant velgere av annet etnisk opphav enn hvit britisk. I kategoriene eldre og lavt utdannede velgere er bildet speilvendt: blant de over 75 år er bildet 70/30 i favør av brexit.[1]

Det er utdanning som betyr aller mest som enkeltvariabel for fordelingen mellom de to sidene av brexit-kløften. Det betyr at EU-spørsmålet kan ses i et klasseperspektiv, men ikke helt i tråd med måten vi har vært vant til å tenke omkring kl#_ftn1asse. Unge med utdanning er ikke noen øvre middelklasse i tradisjonell forstand, for de skårer ikke nødvendigvis høyt på jobbstatus, inntekt og formue. Men de er jevnt over komfortable med teknologisk endring, økt migrasjon, tolerante for alternative livsstiler: komfortable med det moderne samfunnet.

På motsatt side av kløften finner vi tradisjonell arbeiderklasse som er langt mer konservative i verdispørsmål og som søker tilbake til det Storbritannia som var: med trygge jobber, klart lederskap, stabile lokalsamfunn og tradisjonelle kjernefamilier. Hva brexit-avstemningen har brakt frem i lyset er dels en verdikonflikt og dels en debatt om globalisering vel så mye som om EU.

Partier i villrede
De politiske partiene har store problemer med å håndtere denne nye konflikten fordi den renner på tvers av både det konservative partiet og Labour. De konservative har sant nok flere på den eldre og verdikonservative siden, mens Labour har flere av de unge, verdiliberale som er positive til EU. Men i begge partier forsøker man å favne om en koalisjon av ulike velgergrupper som slett ikke deler grunnleggende verdier.

Ved parlamentsvalget i juni i fjor klarte Labour-leder Jeremy Corbyn å spille brexit-spørsmålet utover sidelinjen og gjøre valget til et spørsmål om offentlig velferd og sosial utjevning. Slik klarte han å nøytralisere den store verdikonflikten. At han klarte det, var noe av en bragd. Men mye tyder på at det vil bli vanskeligere neste gang, selv hvis brexit-prosessen i mellomtiden blir avklart. En avgrunn har åpnet seg mellom ulike velgergrupper, og hva brexit har sørget for er først og fremst å gjøre den synlig.

En klassisk tese innen statsvitenskapen sier at britisk politikk handler om klasse og at alle andre saker er garnityr og detaljer. Men i det nye landskapet som brexit-debatten har avdekket er det andre verdikonflikter og linjer som er tegnet opp, og de har trolig kommet for å bli.

[1] https://www.theguardian.com/politics/ng-interactive/2018/jan/26/guardian-icm-brexit-poll-full-results

Mars 2018

Øyvind BratbergØIVIND BRATBERG er ansatt ved Institutt for statsvitenskap, UiO, og avla doktorgrad i 2011 samme sted med en avhandling om partipolitikk i Storbritannia. Bratberg har gjennom de siste årene bidratt med kronikker og kommentarer i en rekke norske medier om temaer knyttet til britisk politikk.

Flere artikler

Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter
Email this to someone
email
Del denne siden