Pasiones
Gente en una calle animada en La Habana, Cuba. Royalty Free Stock Photography

HVA NÅ, CUBA?

Den kalde krigen mellom Cuba og USA er over. Hvor går Cuba?

Verden på randen av atomkrig, eksilcubansk terror, undertrykkelse, splittede familier og økonomisk ruin. Dette har vært noen av konsekvensene av den kalde krigen mellom USA og Cuba. Etter femti år forsones de to naboene.

– Dette er et historisk besøk, og en historisk mulighet, sa USAs president Barack Obama da han besøkte den nylig gjenåpnede amerikanske ambassaden i Cubas hovedstad Havanna i forrige uke, mars 2016. Obama er den første amerikanske presidenten som har besøkt Cuba siden 1928.

Den amerikanske presidenten møtte Cubas president Raul Castro (men ikke storebror Fidel Castro) som han holdt pressekonferanse med, han talte til det cubanske folk i en TV-overført direktesending, Obama møtte cubanske dissidenter og entreprenører, kardinal Jaime Ortega fra den katolske kirke som meglet mellom USA og Cuba, og sammen med Castro overvar Obama et oppgjør mellom to motstandere på hver side av Floridastredet: Baseballkamp mellom Cubas landslag og Floridas Tampa Bay Rays.

Hva er bakgrunnen for konflikten og oppmykningen mellom Cuba og USA? Hva strides partene fortsatt om, og hva kan de samarbeide om? Og hva innebærer dette for cubanerne?

Konflikthistorie

Den lille karibiske øystaten med 11 millioner innbyggere har lenge forundret, forargret og fascinert. Cubas strategiske beliggenhet i Mexicogulfen, kun 140 km fra USA, har preget landets historie.

Da Kristoffer Columbus (Cristóbal Colón på spansk) ankom Cuba i 1492 hadde det bodd folk der i rundt 500 år allerede – Siboney-folk, Arawak-indianere og Taino-indianere. Urfolkene ble brutalt fortrengt og utryddet av spanjolene. Slaver ble bragt over fra Afrika samme århundre for å arbeide blant annet på sukkerplantasjer.

I 1762-1763 okkuperte britene deler av Cuba, før øya igjen ble overlevert Spania i bytte mot Florida. Det skulle gå hundre år før uavhengighetskrigene startet på Cuba. Da Carlos Manuel de Céspedes i 1868 frigav slavene ved sin egen sukkerplantasje utløste det opprør over hele Cuba med krav om selvstendighet og slutt på slaveriet. Anført av José Martí, Antonio Maceo og Máximo Gómez fikk frigjøringshæren så stor kontroll over øya at Spania måtte gi Cuba utstrakt autonomi i 1897.

USA benyttet anledningen til å prøve å få større kontroll over Cuba. Da det amerikanske panserskipet USS Maine – et av flere som sikret sukkereksporten til USA – ble sprengt i Havanna i 1898, erklærte USA krig mot Spania, og okkuperte Cuba. I 1899 måtte Spania avstå Filippinene, Puerto Rico og Cuba til USA.

Tre år senere ble Cuba republikk. Imidlertid sikret det såkalte Platt-vedlegget til grunnloven USA rett til å intervenere når dets interesser var truet – noe USA gjorde flere ganger de kommende tiårene. USA tok kontroll over Cubas økonomi.

Motstanden på Cuba økte da Cubas tidligere president Fulgencio Batista tok makten igjen ved et militærkupp i 1952. Batista opphevet grunnloven og førte en svært undertrykkende politikk preget av drap, tortur, enorm sosial skjevhet og amerikansk kontroll.  Anført av den unge juristen Fidel Castro tok en gruppe revolusjonære makten fra den brutale diktatoren Batista i 1959 etter flere års geriljakrig.

Castro-regjeringen begynte snart å omfordele rikdommen. Cubanske barn fikk vaksiner. Barnedødeligheten ble like lav – og forventet levealder like høy – som i Europa og USA. Legedekningen var bedre enn i mange i-land. Knapt noe land brukte større andel av BNP på utdanning. Statsledere over hele verden ble oppmerksomme på det lille annerledeslandet som hadde vært USAs bakgård.

USA, som hadde tung innflytelse og fortsatt kontrollerer Guantanamobasen på den karibiske øya, var som kjent ikke like begeistret. Ei heller de mange eksilcubanerne som hadde dratt til USA etter revolusjonen. Mange av dem hadde mistet privilegier under Castro, og flere opplevde at hjemmene deres ble konfiskert.

Flere av Batistas tilhengere som kjempet mot de revolusjonære ble henrettet etter revolusjonen. Eiendom ble konfiskert, næringsvirksomhet nasjonalisert. USA reagerte med å straffe Cuba økonomisk, politisk og militært. I april 1961 ankom 1500 CIA-trenede leiesoldater Grisebukta på Cuba i håp om å sette i gang et kupp mot Castro. De fleste var eksilcubanere som antok at motstanden mot Castro var sterk. De led et ydmykende nederlag.

For å styrke kontrollen og overvåkningen opprettet Castro nabolagskomiteer til forsvar for revolusjonen. Han vendte seg mot Sovjetunionen for støtte i den kalde krigen og erklærte samme år at Cuba var marxist-leninistisk. Året etter sto Cuba – verden – overfor en langt mer alvorlig krise: Cubakrisen. Aldri har verden vært nærmere atomkrig.

Den sovjetiske presidenten fjernet atomrakettene fra Cuba, og USA lovte å ikke invadere Cuba. Samtidig strammet USA inn den økonomiske embargoen mot Cuba. CIA støttet også flere attentatforsøk mot Castro, ifølge frigitte CIA-dokumenter. CIA-trenede eksilcubanere utførte i tillegg terroraksjoner mot Cuba. Det mest alvorlige var sprengningen av et cubansk passasjerfly i 1976. Alle passasjerene omkom, inkludert hele Cubas fektelandslag som returnerte fra et mesterskap med gullmedaljer. Den ene gjerningsmannen går fortsatt fri i Miami etter at han ble benådet av USA.

Cuba på sin side begynte å støtte sosialistiske frigjøringsbevegelser i andre land. Samtidig ble Cuba stadig mer avhengig av Sovjetunionen. Sensur og ensretting ble utbredt i ettpartistaten. Frontene hardnet til. Mens omkvedet i USA var «heller død enn rød» var Cubas slagord «sosialisme eller døden».

Da Sovjetunionen brøt sammen ble også økonomiske feiltrinn tydeligere. Cuba hadde vært avhengig av billig olje og subsidier fra Sovjet. Nå kollapset det.

Samtidig strammet USA inn handelsembargoen ytterligere. Strømbrudd, mat- og varemangel tiltok. Tusenvis av cubanere trosset haier og farlige havstrømmer og krysset Floridastredet på hjemmelagde flåter. Fidel Castro ble tvunget til å åpne opp økonomisk og dels politisk. Turistene strømmet til Cuba.

Det var ikke før Fidels mer pragmatiske lillebror Raul overtok at det ble fart i reformene. Selv om lønningene fremdeles er lave (gjennomsnittslønnen er 20 USD i måneden), forfallet er synlig og kontrollen sterk og klam har cubanere flere muligheter. I dag jobber for eksempel rundt en halv million cubanere for seg selv på lovlig vis, og det har blitt lettere å reise ut. Fortsatt anklages Cuba for menneskerettighetsbrudd, men det har samtidig blitt noe lettere å kritisere myndighetene.

Hvorfor issmelting nå?

Det er flere grunner til oppmykningen mellom USA og Cuba.

For det første innrømmer Obama at USAs Cuba-politikk har vært mislykket: Castro-familien sitter fremdeles ved makten mer en femti år etter, og vanlige cubanere rammes av embargoen. For å bedre situasjonen på Cuba trengs investeringer og integrasjon.

For det andre er Cuba-politikken utdatert: Den kalde krigen er over. Både Cuba og USA har endret seg. Cuba har åpnet opp og innført reformer. Raul Castro har varslet at han vil gå av i 2018. Obama på sin side vil gå av i 2017. Han har lenge ønsket å bedre forholdet til Cuba. En rekke meningsmålinger viser at han har velgerne på sin side: Til og med blant tidligere så uforsonlige eksilcubanere i Miami ønsker flertallet normalisering mellom USA og Cuba. Det er altså et generasjonsskifte både på Cuba og i USA.

For det tredje geopolitiske forhold: I iveren etter å isolere Cuba har USA isolert seg selv. Et eksempel er at den amerikanske handelsembargoen mot Cuba, som også straffer tredjeland som handler med Cuba, hvert år har blitt fordømt av FNs medlemsland i en resolusjon som kun USA og Israel konsekvent stemmer imot. Et annet eksempel er USAs reduserte innflytelse i området: USA sørget for å få Cuba utestengt fra Organisasjonen av amerikanske stater (OAS). Flere latinamerikanske land truet med å utebli fra OAS-toppmøtet i 2015 hvis ikke USA tok Cuba inn i varmen igjen. Cuba på sin side fikk honnør for å tilrettelegge for fredsforhandlinger i voldsherjede Colombia med Norge. Castro-regjeringen var dessuten i 2014 vertskap for toppmøtet i den regionale organisasjonen CELAC som Cuba var blant initiativtakerne til, en slags rival til OAS – der USA var utestengt. Samme år besøkte både Kinas og Russlands president Cuba, og lå an til å sikre seg økt innflytelse ikke bare på Cuba men i regionen forøvrig. EU fortsatte samtidig forhandlingene om normalisering med Cuba.  «Alle» ville ha innpass på Cuba ved Castro-epokens ende – unntatt USA, som risikerte å bli akterutseilt, muligens med globale følger.

Samtaler mellom Cuba og USA

Kunngjøringen 17. desember 2014 om at USA og Cuba ville gjenopprette diplomatiske forbindelser kom etter hemmelige forhandlinger i halvannet år. Det var imidlertid kjent at de to landene hadde samtaler om en rekke temaer der samarbeid var i begges interesse, som forebygging av miljøødeleggelser og oljesøl, sykdommer og narkotika, samt spørsmål som trygg migrasjon og postgang. Å fjerne handelsembargoen ville kreve kongressvedtak, men de siste årene har den gradvis blitt uthulet gjennom lettelser i blant annet reise- og bankrestriksjoner. I 2015 fjernet også USA Cuba fra listen over land som samarbeider med terrorister. Cuba har blant annet gjort det lettere for cubanere å reise inn og ut av Cuba, gitt landets innbyggere noe bedre tilgang til internett og åpnet opp ytterligere økonomisk.

For Cuba er det særlig to hindre for normalisering: Cuba krever at USA gir Guantanamo tilbake til Cuba, samt fjerner handelsembargoen og kompenserer Cuba for de skadelige virkningene.  USA på sin side vil ha demokrati på Cuba og erstatning for eiendommene som ble konfiskert etter revolusjonen i 1959.

Menneskerettigheter på Cuba – og i USA

Cubas president Raul Castro er uvant med spørsmål fra en fri presse. Selv om Cuba har åpnet opp økonomisk og noe politisk etter at Raul overtok etter storebror Fidel Castro i 2008 er sensur, ensretting og trakassering av meningsmotstandere utbredt i ettpartistaten. Det har blitt lettere å kritisere myndighetene, men partiavisa preges fortsatt av gla’nyheter.

Under en direktesendt pressekonferanse med president Barack Obama i mars 2016 virket Castro irritert over spørsmål om politiske fanger. Hvorfor? Og hvorfor er de to landene så uenige om menneskerettighetene?

Cuba berømmes ofte for helse- og utdanningssystemet, nå også av USAs president. Cuba har fremmet sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter, samt rettighetene til kvinner, barn og seksuelle minoriteter.

Imidlertid har Cuba langt igjen når det gjelder sivile og politiske rettigheter. Ytrings- og forsamlingsfriheten er begrenset, og internett-tilgangen blant verdens dårligste. Cuba har begrunnet det med behovet for å beskytte seg mot USA, som i årtier har forsøkt å velte regimet gjennom militært, politisk og økonomisk press.

USA kritiserer Cuba, men sitter selv i glasshus: For det første samarbeider USA med land som Saudi-Arabia, som pisker og halshugger sine kritikere. For det andre bryter USA selv menneskerettighetene. USA benytter dødsstraff og overvåking. Cubas dissidenter får jevnlig hardhendt behandling, mens på Guantanamo-basen – som USA holder mot Cubas vilje – utøver USA tortur. I likhet med Cuba begrunner USA ofte menneskerettighetsbruddene med terrorbekjempelse.

Cubas ledere beskylder ofte de som er uenige med dem for å være leiesoldater som står i ledtog med fienden USA. Nå som Cuba og USA har gjenopprettet diplomatiske forbindelser blir det enda vanskeligere for Castro å bruke dette som unnskyldning for å stilne kritiske røster.

Hvor går Cuba?

Helt siden Sovjetunionens sammenbrudd har analytikere stadig spådd Castro-regimets snarlige fall, og bommet grovt. Hva vil skje når Castro etter planen går av i 2018? En ny visepresident er utnevnt: Miguel Diaz-Canel. Han er relativt ung, ikke militær og ikke del av Castro-familien. Hvorvidt Castro-familien fortsatt vil ha innflytelse er uvisst. Cubanere snakker ofte om at Castro-brødrenes etterkommere ikke har den «historiske legitimiteten» som geriljakrigerne fra 50-tallet har.

Hvilken vei vil Cuba gå? En mulighet er at militæret – som styrer store deler av økonomien – kan styrke sin rolle, og at både økonomien og kontrollen styrkes på bekostning av åpenhet. En annen mulighet er kaos og konflikt, utløst av interne og/eller eksterne forhold. En tredje mulighet er demokratiske reformer og større åpenhet.

Selv om USAs ledelse nok vil fortsette å si sin mening, har Obama gjort det klart at Cuba må bestemme sin egen framtid. Dersom Cuba skal lykkes med dette bør landets ledere tørre å se framover, åpne opp ytterligere og la sin egen høyt utdannede befolkning slippe til.

Mars 2016

Borghild Tønnesen KrokanBORGHILD TØNNESSEN-KROKAN er seniorrådgiver ved Forum for Utvikling og Miljø. Hun er statsviter fra UiO og medieviter fra LSE. Fra 2012 til 2014 bodde hun på Cuba som konsulent for blant annet UNDP og NUPI. Borghild Tønnessen-Krokan er medforfatter av Which Way Cuba? Political transformations, social deterioration and attempted dialouge (NUPI-rapport 2014), og er i dag en av landets ledende eksperter på Cuba.

Email this to someone
email
Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter
Del denne siden