iPRAKSIS helsefagarbeid - illustrasjonsfoto

Foto: Kai Jensen / NTB Scanpix

Kunnskap om rettslige rammer gir trygghet for god faglig praksis

«Gjeldende» og «relevant» regelverk

Kompetansemålene for Vg. 2 og 3 krever med ulike formuleringer at elever og lærlinger skal kunne gjøre rede for og/eller følge «gjeldende regelverk» på forskjellige områder. «Gjeldende regelverk» kan tilsynelatende være en litt uklar formulering, men regelverket selv – for eksempel den nye forskriften om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten kan hjelpe oss videre (lenke til lovdata.no). Denne forskriften bruker begrepet «relevant regelverk», men den bruker også i § 4 uttrykket «krav fastsatt i eller i medhold av helse- og omsorgslovgivningen». Altså krav i helse- og omsorgslovgivningen, inkludert forskriftene, og retningslinjer og veiledere som sentrale myndigheter har utarbeidet for å sikre gjennomføring av bestemmelsene i lover og forskrifter på området.

Da har vi langt på vei avgrenset hvilket regelverk som er mest relevant. Men det er ikke nok. I tillegg må de lovene, forskriftene, retningslinjene og veilederne vi forholder oss til, være oppdatert. Dette er opplagt et problem i praksis. Gamle lovsamlinger, gamle rundskriv, gamle veiledere og gamle lærebøker gir ofte kunnskap som ikke lenger er relevant. I opplæringen må kunnskapen som formidles alltid være fullt ut relevant.

Foto: wavebrakmedia/Shutterstock/NTB Scanpix

Hva er «helse- og omsorgslovgivning»?

Det neste spørsmålet er hva som er helse- og omsorgslovgivning, siden det er «krav fastsatt i eller i medhold av helse- og omsorgslovgivningen» som er relevant. Vi kan ta utgangspunkt i definisjonen av helse- og omsorgstjenesten, som står i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 d. Her slås det fast at helse- og omsorgstjenesten består av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse- og omsorgstjenester. Vi har egne tjenestelover for den kommunale helse- og omsorgstjenesten, for spesialisthelsetjenesten og for tannhelsetjenesten. Vi har dessuten mange lover som spesialregulerer visse tjenester, for eksempel psykisk helsevernloven, som først og fremst regulerer bruk av tvang i psykisk helsevern. Andre viktige bestemmelser om bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten står i helse- og omsorgstjenesteloven som egne kapitler i loven.  Vergemålsloven har dessuten viktige bestemmelser som griper inn i flere sider av helse- og omsorgstjenesten, ikke minst ved bruk av tvang.

iPRAKSIS helsefagarbeid - pleier

Foto: Phil Fisk / Getty Images

Opplæringen for helsefagarbeideren skal ende i en autorisasjon etter helsepersonelloven, en lov som gjelder fra første kontakt med pasienter og brukere. Helsepersonelloven med forskrifter stiller krav til yrkesutøvelsen for alt helsepersonell, og samspiller med andre lover på helse- og omsorgsarenaen. Jo bedre innsikt helsepersonell har i det regelverket som utgjør rammene for deres virksomhet, jo tryggere blir de i sin yrkesutøvelse.

I tillegg til tjenestelover og lovgivning som fastsetter plikter for det enkelte helsepersonell, har vi lovgivning som gir pasienter og bruker rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten. Her er pasient- og brukerrettighetsloven den sentrale loven. Denne loven har mange bestemmelser som er helt nødvendig å ha oversikt over for å forstå det som står i tjenestelovene og helsepersonelloven.

Faglig forsvarlighet

Kompetansemålene for Vg2 og Vg3 stiller krav om at elevene skal kunne drøfte hva faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp innebærer. Kravet til forsvarlighet er et rettslig krav som stilles både til organisering og gjennomføring av tjenestene, og konkret til hvert enkelt helsepersonell etter helsepersonelloven. Men vi kan også se på kravet til faglig forsvarlighet som en faglig og etisk norm, bare vi ikke glemmer at forsvarlighetskravet er en del av det juridiske rammeverket. Helsepersonelloven § 4 pålegger helsepersonell å utføre arbeidet i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Noen vil legge vekt på at loven både nevner faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp, mens andre vil si at omsorgsfull hjelp er en del av faglig forsvarlighet. Det viktigste her er nok at loven poengterer at det etiske perspektivet ikke kan skilles fra det «faglige» og det juridiske.

Også begrepsbruken må være oppdatert

Det lovgivningsarbeidet som har foregått de siste tiårene har gitt oss bedre struktur i lovverket og langt mer forståelige lovtekster. Men oppgaver og ansvar er også blitt flyttet mellom forvaltningsnivåer og tjenester, eller er blitt endret eller har byttet navn. Dette kan gi opphav til mye hodebry for den som vil være oppdatert og uttrykke seg sikkert og korrekt. Endringene kan være særlig vanskelige hvis ikke hele regelverket er blitt oppdatert samtidig. I påvente av en større faglig gjennomgang, kan for eksempel gamle forskrifter med tilhørende rundskriv bli «hektet på» nye lover og fremdeles gjelde, selv om begrepsbruken og lovhenvisningene er feil ut fra de nye lovene. Dette kan gjøre at begrepsbruken fra lærere og veiledere blir forvirrende for elever og lærlinger.

Det er særlig viktig å bruke ord og begreper som lovene selv definerer på riktig måte. Følgende ord bør for eksempel bare brukes slik de er definert i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3: «pasient». «pasientens pårørende og nærmeste pårørende», «helsehjelp», «helse- og omsorgstjenesten», «helsepersonell» og «bruker».

iPRAKSIS helsefagarbeid - eldre hånd

Foto: Peter Dazely / Getty Images

Å formidle holdninger til regelverket

Det er neppe konsentrerte «jussforelesninger» som gir elever og lærlinger det beste grunnlaget for å tilegne seg kunnskap om det regelverket det som styrer yrkesutøvelsen. Antakelig er det den grunnleggende regelverksforståelsen og holdningene som faglærere og veiledere formidler – bevisst og ubevisst – som påvirker elever og lærlinger mest i det lange løp. Bare når regelverkforståelsen blir en naturlig del av yrkesutøvelsen vil «relevant regelverk» kunne oppleves som et logisk og trygt rammeverk. Systematisk undervisning om regelverket i tillegg kan naturligvis bidra som et nyttig supplement til en god fagkultur på dette området.

–  – –

Mars 2017

tove-eikrem-tmbTOVE EIKREM er fysioterapeut og jurist. Hun har arbeidet i primær- og i spesialisthelsetjenesten, i offentlig forvaltning, og i funksjonshemmedes intresseorganisasjoner. Tove Eikrem har undervist ved flere høgskoler og har vært redaktør og forfatter av fagbøker. Hovedinteressefeltet er formidling av kunnskap om regelverket på velferdsområdene, både til fagutøvere og til «folk flest». Hun er medforfatter av iPRAKSIS-serien i helse- og oppvekstfag Vg2/Vg3.

Email this to someoneShare on FacebookTweet about this on TwitterDel denne siden