Lars Bremnes
Foto: Thomas Karlsen

Når sang bygger broer

For sju år siden gikk visesanger Lars Bremnes (52) gjennom en dør i Harstad – og inn i resten av verden.

– Det må jeg bare si: Hvis jeg én dag skulle hoppe av musikk-karusellen, er jobben som lærer på voksenopplæringen i Harstad av de aller artigste jeg har hatt.

Mannen som snakker, er visesanger Lars Bremnes (52), bror av Kari og Ola. For åtte år siden fikk han tilbud om et fire måneders vikariat som underviser for ikke-norskspråklige voksne – og slo til.

– Det er jo fantastisk når du tenker etter. Du åpner en dør i en liten by langt nord for Polarsirkelen, og der inne fins resten av verden, sier Bremnes, hvis elever kom fra land som blant annet Eritrea, Afghanistan og Kongo.

– Jeg likte det utrolig godt – jeg gikk på jobb om morgenen og kom hjem med masse lærdom. Noen av elevene hadde nettopp kommet og var helt nye i landet, andre hadde vært her en stund. Og jeg forsto fort hvor lite jeg faktisk kunne om flere av disse landene, sier Bremnes, som på dette tidspunktet hadde mer enn tjue år som visesanger å lene seg på og derfor brukte musikken aktivt som møteplass.

– Sang er den korteste veien mellom mennesker. Vuggesanger er noe som fins i alle land, og er det noe som er viktig, så er det å finne en felles plattform. «Byssan lull», «Trollmor», «Alle duene» – sanger som har i seg stor grad av gjentakelse, er særlig egnede, fordi de har flere nivåer. De som behersker språket best, kan være med hele veien, de svakeste blir med på refrenget.

En av elevene hans var en eldre kvinne fra Kongo.

– Hun var over 60 og hadde tatt seg hele veien til Harstad på egen hånd. Hun strålte ut denne veldige livskraften, som om hun bare hadde bestemt seg for at livet ikke skulle ta rotta på henne. Jeg brukte henne som modell for en sang jeg skrev noen år senere, om tre mennesker på ulike stadier i livet. En eldre mann som bare snakker om krigen, et lite barn som flyr rundt i hagen i superheltkappe, og hun som en representant for nåtiden, som et menneske som evner å gripe dagen slik den er. Det er noe alle byer trenger; en fortid, en nåtid og en fremtid.

I år er det 25 år siden han debuterte som plateartist, på albumet ”Ord fra en fjord”, sammen med søsknene Kari og Ola og med sanger basert på tekster av faren Ole H. Bremnes. To år senere, i 1994, gikk han solo, og resultatet ble det spellemannprisnominerte albumet ”Stjernesukkertøy”.

– Som visesanger er det fort at du går inn i en tradisjon som folkeopplyser, nesten om du vil eller ikke. Politikk er noe jeg er opptatt av, og jeg syns det må skinne igjennom hva som tenner deg, enten det er politikk eller de nære ting, men noen ganger kan intensjonen også bli overtydelig. Bjørnstjerne Bjørnson er et slikt eksempel – i hans svakeste verker blir engasjementet så dominerende at det går utover alt annet, og det syns jeg svekker et kunstverk – de beste er mangetydige og spiller på flere strenger.

For ett år siden opplevde han det selv – en av hans sanger traff en streng i folket. ”Elias sang”, som den heter, gikk viralt i sosiale medier og har siden vært delt mer enn 300 000 ganger. I sangen møter vi flyktningen Elias som er trøtt av å være et problem og en hudfarge – alt han ønsker seg, er å være en vanlig mann og far og snekker igjen.

– Det var en sterk følelse av deja vu som toppet seg rundt jul i 2015, da flyktninger kom over Finnmarksgrensa ved Storskog, en situasjon som for meg fikk masse overtoner. Finnmark var det fylket som ble brent til aske og jord under krigen, med 50 000 finnmarkinger på flukt, og mange av dem havnet i hastig opprettede flyktningleirer i Harstad. Jeg ble fortvilet: Må dette skje igjen? Må vi brenne folks hjemplasser og sende dem på flukt? Hvorfor lærer vi aldri? spør Bremnes, som valgte navnet Elias fordi det er et navn kjent innenfor så vel kristendom som jødedom og islam.

– Alle kan bli flyktninger. Det kan skje hvem som helst og hvor som helst. Neste gang kan det være deg som blir tildelt en rolle du ikke vil ha, som du aldri ba om, og blir sendt på flukt. Det skjedde med reindriftssamer på vidda under andre verdenskrig – de trodde de var trygge, fjernt fra begivenhetene, og plutselig kom tyskerne.

For Lars Bremnes er et felles språk noe vi, som han sier, ”nesten ikke kan bruke nok penger på”. Han husker selv den gangen han første gang sto i Paris – uten å kunne et ord fransk.

– Jeg husker veldig godt den følelsen av å føle meg dum. Den har alle godt av å kjenne på en gang. Du vokser opp med at din verden er den riktige, og så kommer det noen og sier at brød heter pain, og du står i butikken og må peke deg fram. Den følelsen av å være den dumme, som ikke når frem med budskapet sitt, den er smertefull, men nyttig å ha med seg. Det å lære seg språk er å kaste seg inn i det ukjente. Og som voksen er det noe helt annet – du må tørre å være dårlig, sier Bremnes, som kjente på den samme følelsen da han skulle lære bort sitt eget språk.

– Du tror jo at du alltid skal nå igjennom på engelsk, men enn hvis du ikke har den muligheten? Enn om elevene bare kan noen få ord? Det du dessuten innser, er at folk er uhyre forskjellige og tar til seg kunnskap på mange ulike måter. Noen overser ordene de ikke skjønner, andre er oppe med ordboka umiddelbart og føler de mister kontrollen hvis de ikke forstår alt, sier Bremnes, som mener vi som utøvere av et lite språk bør være stolte av det.

– For hvis ikke vi er det, hvordan skal vi da få andre til å ville lære det? Vi må være stolte av dette språket vårt, slik islendinger er av sitt. Jeg hører så ofte at norsk er et fattig språk med få ord, og uten røtter, og at det er så mye man ikke kan si på norsk – det stemmer jo overhodet ikke. Du kan ikke angi hvor rikt et språk er ut ifra antall ord. Noen språk bruker fire ord, mens andre trenger ett for å forklare noe.

Før jul la han ut på en liten turné til fire norske asylmottak sammen med den sudanske visesangeren Abazar Hamid, som ble forfulgt av sudanske myndigheter og flyktet til Kairo, Midtøstens viktigste musikkby.

– Du tenker jo ditt når du som visesanger opptrer og spiller inn musikk med en annen visesanger som er forfulgt i sitt hjemland. Og jeg er veldig klar over én ting: Jeg er hvit, jeg er mann, jeg er fra et rikt vestlig land, så det jeg sier, blir tillagt mye mer vekt enn hans ord. Da den første Gaza-krigen sto på i 2009 skrev jeg for eksempel en sang om bombingen av grønnsaksmarkedet i Gaza, på engelsk, etter at Mats Gilbert sendte ut rapporter, og jeg husker det slo meg så sterkt: ”Hadde denne vært skrevet av en araber, hadde ingen brydd seg”, sier Bremnes.

– Så vi har et stort ansvar for å bruke ytringsfriheten, vi som ikke trenger å slåss for den hver dag.

Tekst og foto: Thomas Karlsen

Email this to someoneShare on FacebookTweet about this on TwitterDel denne siden